CARINA LIE

JEG OPERERTE PUPPENE NÅR JEG VAR 16 ÅR

  • Publisert: 18.03.2017, 22:57
  • Kategori: Thoughts
  • Helt siden jeg begynte å komme i puberteten og puppene begynte å komme frem så har det vært forskjellig størrelse på de. Som en ung jente så tenker man ikke stort over det, det gjorde hvertfall ikke jeg i starten. Det var nok helt normalt, alle hadde det jo sånn. Jo eldre jeg ble jo større forskjell ble det også. Det var så synlig at det jeg ble flau over kroppen min. Jeg hadde veldig vanskelig for å kjøpe bh'er og bikinier på vanlig butikker som Cubus og h&m der alle venninne mine handlet, fordi den ene var så stor i forhold til den andre. Derimot fant jeg opp løsninger for å føle meg bedre. Jeg var 14-15 år og hadde ingen anelse hvorfor den ene var så mye større enn den andre. Jeg kjøpte silikoninnlegg og puttet begge to i den minste i tillegg til å rulle dopapir, to eller tre ruller og puttet det også inn for å prøve og gjøre de like. Ingen så det, men jeg følte så på det selv. Jeg følte meg aldri fin i bikini eller aldri komfortabel i undertøy generelt. De vokste mer og mer. 

    Når jeg var 14, snart 15 år dro jeg til legen etter en lang samtale med foreldrene mine om dette, der ble jeg sittende gråtende og tryglet og ba om å få fikset det. Problemet var at jeg var alt for ung til å kunne operere, de var tross alt ikke ferdig vokst ut og jeg var ikke ferdig med puberteten enda. Kroppen vokste og forandret seg enda og jeg fikk beskjed om å vente til jeg var 21 år gammel. Det var uaktuelt, i tillegg til at jeg kjente klumper i hele brystet som var store. Jeg var så redd. Ingen andre jeg kjente hadde det jo slik? I hvert fall ikke i en så stor grad. Jeg gråt og gråt foran legen, men ingenting kunne bli gjort. Vi gikk derfor videre til en privat lege og fikk samme beskjed. Kroppen var ikke ferdig utviklet og vi måtte vente. Mamma ble mer og mer irritert over at ingen tok dette "seriøst" og vi fikk tak i en annen lege på legekontoret jeg har vært på i alle år. Da dro jeg til en mann, fastlegen min er en kvinne og forstod ikke problemet mitt. Han tok tak i det med en gang og sendte meg avgårde til mammografi. Noen uker senere fikk jeg en sjekk av klumpene og fikk bekreftet at dette kun var hovne melkekjertler. Så lettet jeg var. Ikke vet jeg hva jeg tenkte det var, men jeg tror jeg bare forstod at ting ikke var som det skulle være. Uansett var ikke det en god nok grunn til at den ene var større enn den andre. 


     

    Jeg dro da videre til fastlegen min og tryglet og ba igjen om at jeg kunne få operere fordi det ødela selvtilliten min. Jeg følte meg så stygg, kroppen min var ikke som den skulle være og jeg orket ikke ha det slik i mange år fremover. Hun satt meg opp på en venteliste. Endelig. Jeg var så glad! Månedene gikk en etter en og hadde passert 16 år og gikk i 10.klasse. En sommerdag i Juni satt Karoline, Sandra og jeg på verandaen hos Karoline etter vi hadde hatt eksamen og vi kom inn på temaet. Hvorfor hadde ingen tatt kontakt enda? Jeg tenkte derfor det var en god idé og ringe inn for å høre hvordan det lå an. Dette var på en mandag og de hadde ledig allerede på onsdag. To dager til operasjon. Du kan nok ikke klare og tenke deg hvor lykkelig jeg var i akkurat det øyeblikket når jeg fikk en endelig dag å forholde meg til, endelig skulle jeg bli fornøyd med kroppen min. 

    Dagene gikk kjempe fort og jeg var så klar for å få det gjort. Jeg ble lagt inn tidlig på morgen, så jeg kjørte scooteren min opp til sykehuset sammen med Sandra, fikk til og med ett fantastisk flott armbånd og beskjed om å ikke spise og drikke noe på 24 timer om jeg ikke husker helt feil. Vi satt i kantinen og pratet lenge før hun måtte dra og jeg skulle gjøre meg klar. Rommet jeg lå på var felles, vi var fire kvinner til sammen. De jeg var på rom med skulle bli operert for brystkreft og skulle enten fjerne begge brystene eller en av de. Jeg klarte ikke sove den natten. Der lå jeg med to helt friske bryster og klaget over at den ene var større enn den andre, mens damen ved siden av meg gråt hele natten. Plutselig hadde jeg dårlig samvittighet. Operasjonen var satt og jeg kunne ikke pakket sakene mine og løpt avgårde, jeg måtte gjøre det når jeg først hadde ventet, tryglet og bedt om dette. Det var en vanskelig natt. 

    Jeg tror jeg skulle bli operert klokken 8 på morgenen om jeg ikke husker helt feil. Noen timer før måtte jeg opp og dusje, skrubbe meg og tisse før jeg skulle trilles opp til operasjon. Det jeg var mest nervøs for nå var narkosen. Gjorde det vondt? Tenk hvis jeg ikke våkner? Jeg var livredd, men med god støtte fra flotte sykepleiere og kirurg følte jeg at jeg var i trygge hender. 4 timer senere våknet jeg på ett observasjons rom med en slange inn i urinrøret og dren på hver side av brystet. Alt gjorde vondt. En sykepleier kom fort bort, men jeg var helt ør og klarte ikke få ut noe annet enn at kroppen gjorde vondt og at jeg ville prate med mamma. Mamma satt nede og ventet på at jeg skulle bli trillet ned. De neste timene husker jeg ikke. 

    Det neste jeg husker var mamma som satt ved siden av meg og alle de slangene som stakk ut her og der. Jeg hadde også blitt tatt på støtte-bhen jeg tidligere hadde stresset med å kjøpe på apoteket nedenfor sykehuset. Alt kjentes rart selv om jeg hadde blitt satt på sterke smertestillende. Jeg sov hele den dagen. Neste dag var jeg kvikkere og det var klart for besøk. Jeg har noen fantastiske mennesker rundt meg og alle hadde møtt opp i fellesrommet for å sjekke hvordan det gikk med meg. Jeg husker den forferdelige "morgenkåpen" jeg hadde fått, i tillegg til at jeg hadde dren på hver side av brystet som var koblet til en blodpose jeg måtte holde. Vi satt og pratet litt til jeg igjen ble sliten og sovnet igjen. Da jeg igjen våknet var det tid for å ta ut rørene som var inni meg og sjekke hvordan arrene var. Jeg hadde fått anker arr. Kirurgen kom inn for å fortelle meg at operasjonen var vellykket, han hadde måtte ta ut 750g fra det største brystet og ca. 250g fra det andre brystet for at de skulle bli mest mulig symmetriske. Brystvortene var også flyttet opp for å få symmetri i de og alt så kjempe flott ut. Jeg var kjempe fornøyd og blåste i hvor vondt jeg hadde! 

    Det er mye snakk om kosmetiske operasjoner i mediene for tiden og jeg har veldig forståelse for synspunktene til alle. Derimot har jeg gjort en kosmetisk operasjon selv, men som jeg mente var nødvendig for min egen selvtillit. At en jente velger og ta silikon for større bryster i håp om bedre selvtillit er det ingen andre som har noe med enn den personen som velger og gjøre det. Er det en person som velger og operere seg fordi det er en del av kroppen som ødelegger deg og selvtilliten din så er jeg helt for at man kan operere for de rette grunnene. Selv angrer jeg ikke ett sekund. Nå skal det sies at alle bryster er forskjellige størrelser, mine er fortsatt forskjellige. Derimot er det ikke naturlig med flere størrelser forskjell. Dette var kun min historie og tanker rundt en veldig forvirrende, ødeleggende, trist men samtidig lærerik og fin tid i livet mitt. Jeg vokste mye som person og fikk ett helt annet syn på meg selv og ikke minst selvtillit etter denne operasjonen. Som sagt angrer jeg ikke ett sekund og ville gjort akkurat det samme om igjen om jeg måtte. Dette er veldig personlig for meg og jeg har gått igjennom mange vanskelige dager når jeg var veldig ung. Det har derimot kun gjort meg til en sterkere og mer selvsikker person den dag i dag og det er jeg veldig glad for. 

    Har du noen spørsmål så må du bare spørre! Enten om du vil sende meg en mail eller i kommentarfeltet♥ Del gjerne hvis du kjenner noen som kanskje går igjennom det samme som jeg gjorde. Jeg skulle gjerne hatt noen å pratet med på den tiden, men det hadde jeg dessverre ikke. 

  • Publisert: 18.03.2017, 22:57
  • Kategori: Thoughts
  • 1 kommentarer
  • Én kommentar

    Her ser man igjen at alt er min skyld og at flere anonyme kolleger stalker meg. Mine påstander "oppleves" å ikke stemme?? Hva med å heller undersøke fakta og dokumentasjon i saken?? De bygger alt på egne følelser.....for en kjerringklubb.

    Skriv en ny kommentar

    hits